Krigshendelser i Vardal i april 1940
Norge er i krig!
Natt til 9. april angrep tyske styrker Oslo og 6 andre norske kystbyer. For å nedkjempe norsk motstand på Østlandet måtte de gjennomføre et felttog nordover på bred front. Først måtte de imidlertid sikre seg ryggen fri i Østfold og Vestfold. 13. april var kampene i disse områdene over og marsjen nordover kunne begynne. 9. april flyktet Kongen, regjeringen og Stortinget via Hamar og Elverum til Nybergsund. General Otto Ruges operasjonsplan var at norske styrker skulle føre oppholdende strid og trekke seg tilbake til linjen Dokka – Lillehammer – Rena. Denne skulle de søke å holde i påvente av allierte styrker som skulle komme fra Åndalsnes. En første forsvarslinje ble etablert på høyde med en linje Hønefoss – Kongsvinger.
Les om hvordan personer og familier og opplevde krigsdagene i april 1940:
Ottar Lilleengens krigshistorie
Arne Amlien som falt i Vardal i 1940
Mons Wilhelm Solheims krigsdagbok
Familien Solheims tegninger av kamphandlinger i Vardal våre 1940
Petter Skjervens krigserindringer
Ole P. Skjakers krigsopplevelser
Solveig Mary Lundbyes krigsberetning
Martin Alfred Lundbyes krigsberetning
Vesla (Olaug Hermanrud) ser tilbake
Borghild Hasvoldseters krigshistorie
Se filmintervjuer med Hjørdis Fuglerud, Harald Torp, Martin Viflat og Leif Strandvik her…
Tyskere på frammarsj over Vardalsåsen
Lokale forberedelser
De norske militære må tidlig ha fått det for seg at riksveg 33 fra Fluberg til Gjøvik var en aktuell framrykningsveg for de tyske angriperne. Allerede 11. april kom fenrik Groven til Tobru hvor han begynte arbeidet med å bygge ut en sperrestilling. Dette ble da en hovedbase med en framskutt stilling ved Prestgrinda, der den gamle vegen til Vesterås krysser riksveg 33. Denne stillingen var ferdig utbygget 12. april.
Norske soldater i forsvarsposisjon
Først 13. april var de tyske styrkene klare til å rykke nordover. Framstøtene i vårt distrikt kom 19. april da norske styrker måtte trekke seg tilbake over Toten. Samme dag rykket også tyske styrker gjennom Land på til Vardal og Valdres. Lørdag 20. april på morgenen var tyskerne i Gjøvik. Kamphandlingene ved Mustad og Bråstadbrua startet denne dagen.
Vestopland 18. april 1940
For mannskapene ved Tobru og Prestgrinda ble det lange dager å vente på at noe skulle skje. Imidlertid kom det en strøm av norske soldater som skulle forsvare stillingene ved Mustad. Mange sivile fra Gjøvik og Hunndalen trakk også ut på bygda med håp om å være i sikkerhet hos venner og slektninger.
Oppland Arbeiderblad 17. og 18. april
På mange garder var det derfor fylt opp i alle rom av evakuerte. Ole Lønstad bodde i Nerhaug ved riksvegen, noen hundre meter øst for Prestgrinda. Den 55-årige mannen hadde under sin førstegangstjeneste arbeidet som kokk og så det som sin oppgave å betjene de norske soldatene med mat og drikke. Tilførslene ble besørget av lotter som fikk matvarene fra landhandlere og de lokale gardsbrukene.
Tysk mitraljøsestilling
Sperrestillingen ved Prestgrinda
Sersjant Mons Wilhelm Solheim kom til Tobru 11. april og ble der beordret til kommandant ved Prestgrinda. Han hadde 35 mann under sin kommando. Solheim skrev ned sine opplevelser i denne tiden i en detaljert dagbok. Her forteller han at sperrestillingen var lagt gunstig til, bak en sving. På venstre side var skogsterrenget bratt oppover, på høyre side bratt nedover. Skytestillingene ble godt utbygget, men i et etterord forteller Solheim at de ikke hadde klart å utnytte terrenget godt nok. Med gode skyttere som tok seg fram på ski kunne de ytt betraktelig større motstand.
Mons Wilhelm Solheims krigsdagbok
Norsk sperrestilling ved Prestgrinda
Tyskerne angriper
Angrepet ved Mustad startet på ettermiddagen 20. april. Da hadde tyskerne måtte lide tap ved Hasvoldseter der nordmennene hadde lagt ut vegbomber. De norske styrkene klarte å holde tyskerne til angrepet ebbet ut på kvelden. Tidlig neste morgen hadde angriperne klart å omgå nordmennene og tilbaketrekking ble beordret kl 0630. Retrettvegen var den gang den gamle vegen som gikk forbi Mustadhaugen og ned i Aalstaddalen ved Rustad. Derfra var det tung stigning opp til Aalstadsaga. Fra Mustadhaugen hadde de tyske styrkene en god skuddposisjon mot nordmennene som strevet seg opp bakken. Maskingeværsalvene slo også inn i veggene på Aalstad og nabogarden Alm.
Tysk panservogn ved Vardal kirke 21. april
På Aalstad var det innkvartert mange evakuerte samt en artilleritropp. Soldatene kom seg opp på en lastebil som kjørte i retning kirken. Nedenfor Alm ble de beskutt. En soldat ble drept, en annen hardt såret. Sterkt skadet ble den sårede brakt til skolen hvor han ble liggende hele dagen. Sent på kvelden ble han transportert på lastebil til Gjøvik sykehus. Skadene var imidlertid så store at han ikke overlevde turen.
Arne Amlien som falt i Vardal i 1940
Bygningen i Tobru Landhandel fikk et granatskudd gjennom huset.
Tyske soldater bærer en drept medsoldat ved Tobru landhandleri. Marie Hasvoldseter har fortalt at hun oppdaget denne soldaten liggende i hagen da hun kom hjem etter at kampen hadde stilnet av. Hun dekket soldaten med en hvit bordduk hun hadde. Denne fikk hun tilbake, pent brettet sammen..
De tyske styrkene rykket raskt fram gjennom bygda mens nordmennene så godt som mulig trakk seg tilbake til sikre områder. Slik situasjonen var denne dagen gikk eneste retrettveg nordover til Nordenga og videre til Snertingdal. Noen kom seg unna på egen hånd og tok seg tilbake til sine hjemsteder. Mange soldater ble tatt til fange og ført i samlet tog mot Gjøvik. En viktig oppgave for tyskerne var å sikre seg mot nye angrep på flankene og i ryggen. Derfor ble det systematisk gjennomført razziaer på alle garder og i alle hus langs aktuelle fluktveger. De var selvfølgelig opptatt av å sikre at ingen norske soldater var igjen og var spesielt ute etter desertører som hadde fått kledd seg i sivile klær.
Tyske soldater på marsj mot Gjøvik via Øverbyvegen.
Norske sivile som gisler
Som sikring mot angrep på sin marsj mot Gjøvik ble det tatt et stort antall gisler. Sammen med soldatene ble disse ført til kirken. Derfra bar det nedover Grytbakka til Tobru. Der ble det oppdaget en død tysk soldat. Det ble påstått at denne var drept av norske sivile, noe som opprørte tyskerne sterkt. Det var derfor en sterkt anspent stemning da følget kom til Hunndalen. De fleste av gislene var unge menn som potensielt kunne vært soldater.
Bilde av gisseltoget tatt ved Hørstad. Mannen i sivil til venstre, bak den tyske soldaten, er Harald Børstad.
De som huskes i dag som deltakere i marsjen er (alder 1940 i parentes): Olav Aalstad (37), Arne Hermanrud (33), Erling Slåttsveen (25), Gunnar Mjølstad (40), Martin Lundby, Ingvald Lykseth (53), Ivar Lykseth (15), Gunnar Fjeldet (31), Bjarne Fjeldet (29), Reidar Mollgard (40), Konrad Engen (31), Halvor Smukkestad (20), Torgeir Lauvdal (22) og Arne Vesterås (41). Ved Lindbakken i Hunndalen ble seks nordmenn avrettet.
Erling Slåttsveen unnslapp avrettingen ved Lindbakken.
Begrunnelsen for dette var at de var soldater som hadde kledd i sivile klær for å slippe unna. Ingen av disse var lokale. Erling Slåttsveen var imidlertid tatt ut og stilt opp i rekken med de som skulle avrettes. Han ble reddet av en i følget som på tysk kunne forklare at Erling ikke var soldat.
Om Lindbakken i «Nå kan det fortelles«
Chr. Fredrik Weiders rapport om Lindbakken
Anton Christensens prolog på Lindbakken
Norske sivile som krigsfanger i Gjøvik.
Tysk framrykking ved Tobru
Da gjennombruddet ved Mustad var et faktum rykket tyske styrker raskt fram langs riksveg 33 mot Tobru. På deler av strekningen kunne de observere situasjonen langs Øvervegen, som var den andre framrykningsaksen. Således kunne de fra riksvegen beskyte de norske soldatene ved Alm. Ved sjutiden var de framme ved sperrestillingen ved Prestgrinda. De to panservognene som kom i front var ikke til å stoppe. Noen av de norske soldatene ble overmannet mens de fleste klarte å trekke seg tilbake til Tobru.
Ved Tobru hadde nordmennene etablert mitraljøsestillinger ved landhandleriet og på «gamletomta» ovenfor Sjåheim. Begge bruene var underminert, og planen var å sette av ladningene når panservognene var ute på, eller like i nærheten av, bruene. Denne planen lyktes ikke. Tyskerne ble advart av et for tidlig avfyrt skudd. Ved avfyring av ladningene under bruene fungerte bare den ene. Dette førte til at tyskerne i realiteten ikke ble spesielt hindret. Mitraljøsen ved landhandleriet hadde en utsatt plassering og ble raskt nedkjempet. Stillingen ved Sjåheim viste seg å være mye mer effektiv. De norske styrkene var allikevel underlegne og måtte snart gi opp kampen.
Landhandleriet til Konrad Haugen ved Tobru ble brent ned. Kjelleren var imidlertid intakt, og her kom det snart på plass en midlertidig butikk.
Razziaene
På sin veg gjennom bygda var tyskerne naturlig nok opptatt av å sikre at all norsk motstand var nedkjempet. Dette innebar at de måtte gjennomsøke alle hus og gardsbruk hvor soldater kunne ha gjemt seg. Sivilbefolkningen med alle sine evakuerte gjester søkte i mange tilfelle tilflukt i kjelleren. For de fleste var dette det eneste stedet hvor de kunne finne dekning mot tysk beskytning. Det er kjent at det var slike razziaer på Aalstad, Alm, Valien Nedre, Prestegarden, Børstad og Grythe. Sannsynligvis fikk alle gardene etter framrykkingsruta slike besøk.
Nedbrente hus ved Bybrua
Nedbrente hus
På tyskernes ferd gjennom bygda ble hus skutt i brann eller tent på som represalier.
Følgende hus brant ned:
Mustad Arne Rostad Hovedbygning og uthus
Lundgård Julius Fremstad Bolig og uthus
Madsonslåtten Magnus Viflat Bolig og uthus
Sjåheim Johan Strandvik Uthus
Nedre Tobru Leif Lønstad Bolig
Elvely Konrad Haugen Forretningsbygg
Melby Mathias Engen Bolig
Slåtten Arvid Torp Bolig
Bruvold Magnus Tørhaug Bolig
Bybruket Nedre Halvdan Hauglien Bolig