Gudbrand Hvattum 1928-2015
Gudbrand var den yngste av de åtte barna til Marie og Ole i Nisstua Hvattum. Mens de fleste brødrene var var opptatt av jordbruk rettet Gudbrands interesser seg mer mot det boklige. Han lærte tidlig å lese og fortalte gjerne i voksen alder om kaffeposen. En type kaffe som ble solgt tidlig på 1930-tallet ble markedsført under navnet SAMAS. Gudbrand prøvde å lese alt han kom over av tekst. Han stavet seg gjennom S-A-M-A-S. «Og hva blir det», undret en av brødrene seg. «Kaffepåså» kom det raskt.
Med alle de store sterke brødrene kan det hende at Gudbrand slapp unna mange av de tunge takene på Hvattum og fikk lov til å begrave seg i boklige aktiviteter i ungdomsårene. Etter folkeskole fikk han muligheten til å gå på Gran private realskole. Ambisjonen strakte seg naturligvis lengre og han ville gjennomføre høyere utdannelse. Han kom inn på gymnaset på Gjøvik og kunne da i tre år bo hos søster og svoger Margrete og Sverre Thune på prestegarden i Vardal. Deretter ble det lærerutdanning i Oslo.
Den første lærerjobben hadde han ved en skole på Romerike. Deretter gikk ferden til Ullerål skole i Hønefoss. Gudbrand giftet seg i 1959 med Asbjørg Wien fra Gran, datter av Kjersti og Julius Wien.
Hun hadde også lærerutdannelse og arbeidet ett år i Drammen. Det nygifte paret flyttet inn i en boligblokk i Hønefoss. Asbjørg og Gudbrand bygde seg hus i Steinsåsen i Hole. Kommunene på Ringerike hadde et felles skolepsykologisk kontor. Her hadde Gudbrand 50% stilling som ble utvidet til 100% i 1961. Han begynte ved samme kontoret som logoped etter å ha gjennomført studier ved universitetet i Oslo. Han arbeidet mye med elever som hadde lese- og skrivevansker og var svært opptatt av å motvirke mobbing som slike elever var utsatt for. Senere tok han et studium i historie grunnfag.
Asbjørg vokste opp på Romholt i Gran. Dette var en gammel skoleeiendom som etter tidens skikk var et småbruk som skulle gi læreren mulighet til egen matauk. Julius begynte som lærer her tidlig på 1930-tallet. Han og Kjersti drev bruket til lenge etter krigen og hadde ku, sau og gris. En periode hadde de til og med egen hest. Livet som jordbrukere var ikke ukjent for dem idet de begge hadde vokst på gard.
Asbjørg studerte også til logoped. Dette klarte hun ved siden av jobb og vanlig familieliv. Hun fikk jobb i Hole kommune og arbeidet der med alle kategorier mennesker med relevante behov.
Interesse for historie hadde Gudbrand med seg fra barndommen. Med Granavollen og Søsterkirkene som nærmeste nabo i oppveksten var inspirasjonskildene mange. I voksen alder ble dette en dominerende interesse, og han satte seg inn i den rike historien som knytter seg til Ringerike. Så oppsto ideen om å dramatisere historiske scener og fortellinger. Dette resulterte i en rekke historiske spill i Hole. Kona Asbjørg støttet alltid helhjertet opp om Gudbrands prosjekter. Hun står som forfatter av sanger og blir nevnt som medforfatter i spillene. Nærstående mener at hun hadde en rolle i dette arbeidet som var viktigere og mer omfattende enn det hun selv har gitt uttrykk for.
Gudbrand fikk stor anerkjennelse for sitt arbeid som ikke hadde vært mulig uten Asbjørgs støtte. I 1989 ble kulturprisen for Hole kommune tildelt Gudbrand Hvattum. Buskerud fylkes kulturpris ble i 1990 tildelt Komiteen for historiske spill v/Gudbrand Hvattum. Gransokningene hadde ikke helt glemt Gudbrand og han ble oppfordret til å ta ansvaret for et historisk spill på Granavollen. Dette ble hetende «På kirkevangen 1152-1991» med undertittelen «Bygd og kirke, sammen i glede og sorg». Han beskrev i et intervju i avisen Hadeland gleden ved å arbeide med dette slik: «Kjærligheten til familien, Søsterkirkene, Sanne skole, ja, hele bygda er drivkraften!»
Gudbrand ble boende i Steinsåsen sammen med Asbjørg nærmest hele sitt voksne liv. De fikk to døtre: Kjersti i 1961 og Mari i 1966. Etter at det intense arbeidet med spillene avtok fikk Gudbrand tid til å holde på med golf. Han skrev også et familiespill som ble framført på Hvattum ved et slektsstevne i 2003. Sitt siste spill som ble hetende «Fire scenebilder om Holes historie» skrev han i 2007. Historien om spillene ble i 2008 samlet i en bok som ble utgitt av komiteen for de historiske spillene. I forordet skriver Gudbrand om starten på dette arbeidet: «Å skrive manus til historiske spill var noe helt nytt for meg da vi startet i 1984/85.Men jeg har alltid vært interessert i historie, og i Holebygda var det stoff nok å øse av. Jeg erfarte likevel snart at det var ikke mengden av stoff som var den store utfordringen. Det avgjørende viktige var å finne en sentral ide som spillet kunne bygge på. En måtte finne en rød tråd som en kunne spinne stoffet rundt. Når den først var funnet, ble det videre arbeidet med manus langt enklere.»
